Linda i Besteforeldrenes klimaaksjon

Jeg er 1946-modell, Farmor til sju og Mor til tre sønner. Det føles både som et privilegium og et ansvar å ha barnebarn. Vi vil så gjerne at også de skal få leve gode og meningsfylte liv slik vi selv har gjort.

Da jeg vokste opp på 1950-tallet i USA, var det en tid med mye optimisme og nyvinninger som TV,
kjøleskap (som vi fortsatte å omtale som «icebox») og bil. Familien min med Mor, Far og 4 barn (det kom en attpåklatt i 1960) hadde ikke spesielt god råd har jeg skjønt i ettertid. Men vi hadde det vi trengte og litt til.
Hver påske fikk vi et staselig plagg. Da måtte vi paradere i innkjørselen til Bestemor
og bli tatt bilde av. Å få nye klær var stas, kanskje nettopp fordi vi ikke fikk det så ofte.

Våre gutter vokste på 1970- og 1980-tallet. Vi var heldig som kjente en annen familie med tre gutter.
Så hvert år fikk vi overrakt en svær pose med brukte klær. Når guttene ble litt større, kastet de seg over posen for å se hva de likte, og hva som passet. Innimellom måtte det selvsagt suppleres med nytt, og da var det om å gjøre å ønske seg et bestemt plagg i den og den fargen til bursdag eller jul.

Noen av disse klærne fant veien videre til våre barnebarn, ikke minst ullgensere, ullsokker og ytterjakker og dresser. Da kom smilet fram hos våre sønner når de så plagg på sine barn som de selv hadde brukt. Det kan bli mye «sjel» i et klesplagg.

Heldigvis er gjenbruk og redesign på møte nå. Og tenk å kunne leie klær til de minste barna som vokser fort ut av det de trenger. Det er framskritt, det.

Ansvaret vi har overfor barnebarn, krever at vi besteforeldre tenker gjenbruk og sirkulær økonomi.

Linda i Besteforeldrenes klimaaksjon